«Mennesker benytter både et digitalt og et analogt språk».

1. Drøft en de fem grunnleggende kjennetegnene ved det å kommunisere (side 220 ff.) som en påstand, for eksempel: "Kommunikasjon er enten symmetrisk eller komplementær".

Mennesker benytter både et digitalt og et analogt språk».

For å drøfte denne påstanden, vil jeg først beskrive hva som menes med et digitalt-, og et analogt språk. Deretter vil jeg finne forskjellen og drøfte om de begge benyttes, og like ofte.

Forklaring:
Det digitale språket er karakterisert ved å være komplekst og logisk bygd opp og er derfor særlig velegnet til å tenke abstrakt over slikt vi tumler med i hodet. Det består av små avgrensende tegn som er tilfeldige i forhold til det de betegnet. (Larsen et. al. 2011: 222)
Eksempler på det digitale språket kan være det verbale språket og matematikk.
Det digitale er altså tegn som egentlig ikke har noen likhet mellom ordene og det de forsøker å utrykke. Ordet brus ligner ikke på brus.
Det analoge språket består av det man kan kalle bildetegn som ligner det de betegner, eller som ikke kan bli skilt fra det de betegner. (Larsen et. Al. 2011: 223)
Det analoge består ikke av avgrensede tegn og et eksempel på det er kroppsspråket vårt, som også kalles det ikke-verbale språket. Betydningen ligger ikke fast på den samme måten som ords betydning gjør.
Forskjellen:
For at mennesker skal tenke logisk, abstrakt og få muligheten til å kommunisere med enten/eller-mening, betingelser, nektelser og tid må vi kunne ha det digitale språket vårt. Det er da vi kan si eksakt det vi vil fram til og som vi kan oppfatte ved å lytte.
Med det analoge språket, kommuniserer vi mer/mindre-mening. Vi kan da beskrive mer hvor mye eller hvor lite vi f. eks er glad. Hvis man smiler mye, er man veldig glad. Smiler man litt eller smiler falskt, er man i dårlig humør. Vi kan derfor vise graderingen med det analoge språket.

Benyttes begge, like ofte? I følge Watzlawick, Bavelas og Jackson er mennesket det eneste dyret som benytter seg av både analoge og digitale måter å kommunisere på. (Larsen et. al. 2011: 223)
Den analoge kommunikasjonen er den evolusjonært eldste, da vi vet at våre forfedre har kommunisert med hverandre via forskjellige former for ikke-verbale tegn og ikke minst hulemalerier som på den tiden (i dag også) kan vise hva menneskene ville fram til.
Det digitale språket er naturligvis en av de viktigste årsakene til at vi har kommet så langt i utviklingen av den teknologiske og sosiale verdenen. Med hjelp av det digitale språket, kan forskning og læring bli videreført.
Alle kan kommunisere med hverandre, både med det analoge og digitale språket. Vi kommuniserer med begge deler, og som oftest samtidig uten at vi tenker over det. Man kan for eksempel si: «jeg er lei meg» og har tårer i øynene. Dette viser at man er ordentlig lei seg, i motsetning til hvis man sier det med et stivt ansikt – da er det kanskje ikke like overbevisende. Jeg vil tro man bruker begge, ofte samtidig og like mye fordi mennesket er skapt, blant annet for å kommunisere både abstrakt og følelsesmessig.

Jeg har lært noen flørtetriks og hvordan det ikke verbale språket fungerer
Det var interessant å lage en film om flørting og det ikke verbale språket.
Fra kapitlet "Personlig kommunikasjon" kommer jeg til å ta med meg videre at mennesker bruker både det ikke verbale språket og det verbale språket når man kommuniserer. Det vi ikke er klar over er at vi mennesker bruker kroppsspråket mer enn det vi tror.
Hovedidéen med filmen vare å lære om det ikke verbale språket og hvordan man kan bli en god flørter på byen.
Jeg synes at denne måten å jobbe på var lærerik, spennende og morsom. Kunne gjerne tenkt meg å gjort noe lignende igjen!